Bokmålsordboka
slynge 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å slynge | slynger | slynga | har slynga | slyng! |
| slynget | har slynget | |||
| slyngte | har slyngt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| slynga + substantiv | slynga + substantiv | den/det slynga + substantiv | slynga + substantiv | slyngende |
| slynget + substantiv | slynget + substantiv | den/det slyngede + substantiv | slyngede + substantiv | |
| den/det slyngete + substantiv | slyngete + substantiv | |||
| slyngt + substantiv | slyngt + substantiv | den/det slyngte + substantiv | slyngte + substantiv | |
Opphav
norrønt slyngja, sløngva; jamfør slenge (1Betydning og bruk
Eksempel
- den (steinen) slynget han ut og traff filisteren i pannen – 1. Sam 17,49;
- slynge honning – ta ut honning med honningslynge;
- slynge ut en anklage