Bokmålsordboka
rettkjenne
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å rettkjenne | rettkjenner | rettkjente | har rettkjent | rettkjenn! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| rettkjent + substantiv | rettkjent + substantiv | den/det rettkjente + substantiv | rettkjente + substantiv | rettkjennende |
Opphav
av rett (3Betydning og bruk
bekrefte at noe er riktig;
- brukt som adjektiv:
- rettkjent avskrift av protokoll;
- rettkjente attester og vitnemål