Bokmålsordboka
bebreide
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å bebreide | bebreider | bebreida | har bebreida | bebreid! |
| bebreidet | har bebreidet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| bebreida + substantiv | bebreida + substantiv | den/det bebreida + substantiv | bebreida + substantiv | bebreidende |
| bebreidet + substantiv | bebreidet + substantiv | den/det bebreidede + substantiv | bebreidede + substantiv | |
| den/det bebreidete + substantiv | bebreidete + substantiv | |||
Uttale
bebræiˊdeOpphav
fra dansk; siste del opprinnelig av norrønt bregða ‘bebreide’Betydning og bruk
legge skyld på;
Eksempel
- han kan ikke bebreides for noe;
- bebreide seg selv for at det gikk galt