Bokmålsordboka
klandre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å klandre | klandrer | klandra | har klandra | klandr!klandre! |
| klandret | har klandret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| klandra + substantiv | klandra + substantiv | den/det klandra + substantiv | klandra + substantiv | klandrende |
| klandret + substantiv | klandret + substantiv | den/det klandrede + substantiv | klandrede + substantiv | |
| den/det klandrete + substantiv | klandrete + substantiv | |||
Opphav
norrønt klandraBetydning og bruk
gi skylden;
Eksempel
- han kan ikke klandres for feilen;
- jeg vil ikke klandre noen