Bokmålsordboka
refusere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å refusere | refuserer | refuserte | har refusert | refuser! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| refusert + substantiv | refusert + substantiv | den/det refuserte + substantiv | refuserte + substantiv | refuserende |
Opphav
gjennom fransk; av latin refusus, perfektum partisipp av refundereBetydning og bruk
Eksempel
- forlaget refuserte manuskriptet;
- han ble refusert til høstutstillingen