Bokmålsordboka
rangere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å rangere | rangerer | rangerte | har rangert | ranger! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| rangert + substantiv | rangert + substantiv | den/det rangerte + substantiv | rangerte + substantiv | rangerende |
Uttale
rangsjeˊreOpphav
fra fransk; jamfør rang (1Betydning og bruk
- ha en viss plass eller rang på en verdiskala
Eksempel
- som musiker rangerer han høyt;
- rangere over noen
- ordne i en bestemt rekkefølge
Eksempel
- rangere etter alder;
- være rangert på femte plass