Bokmålsordboka
rang 1
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en rang | rangen | ranger | rangene |
Opphav
av fransk ‘rekke, plass’Betydning og bruk
- plassering som en person har i et fast (sosialt) hierarki;militær grad
Eksempel
- en offiser med majors rang;
- gjestene ble plassert etter rang
- plassering som noe har (i forhold til noe annet av same art) ut fra kvalitet, verdi eller lignende;status, verdi
Eksempel
- ha rang blant de fremste
Faste uttrykk
- av rangblant de aller beste i sitt slag
- en folketaler av rang;
- en opplevelse av rang
- gjøre noen rangen stridigkonkurrere om førsteplassen;
måle seg med noen;
utkonkurrere- ingen kan gjøre henne rangen stridig
- ha rangenha fortrinnsrett
- bussene har rangen