Bokmålsordboka
prange 1
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å prange | pranger | pranga | har pranga | prang! |
| pranget | har pranget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| pranga + substantiv | pranga + substantiv | den/det pranga + substantiv | pranga + substantiv | prangende |
| pranget + substantiv | pranget + substantiv | den/det prangede + substantiv | prangede + substantiv | |
| den/det prangete + substantiv | prangete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtyskBetydning og bruk
- være sterkt iøynefallende, glimre ved prakt eller skjønnhet
Eksempel
- kirken måtte prange for å inngyte respekt
- som adjektiv i presens partisipp:
Eksempel
- boka har et prangende utstyr