Bokmålsordboka
glimre
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å glimre | glimrer | glimra | har glimra | glimr!glimre! |
glimret | har glimret | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
glimra + substantiv | glimra + substantiv | den/det glimra + substantiv | glimra + substantiv | glimrende |
glimret + substantiv | glimret + substantiv | den/det glimrede + substantiv | glimrede + substantiv | |
den/det glimrete + substantiv | glimrete + substantiv |
Opphav
beslektet med glime (2Betydning og bruk
- skinne sterkt og flimrende
- utmerke seg;briljere, imponere
Eksempel
- glimre i selskapslivet;
- glimre med kunnskapene sine
Faste uttrykk
- det er ikke gull alt som glimreren må ikke dømme bare ut fra et fint ytre;
ikke alt som ser fint ut, er verdifullt - glimre med sitt fraværutmerke seg ved ikke å være til stede