Bokmålsordboka
opphøre
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å opphøre | opphører | opphørte | har opphørt | opphør! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
opphørt + substantiv | opphørt + substantiv | den/det opphørte + substantiv | opphørte + substantiv | opphørende |
Opphav
fra tysk ‘stanse og løfte hodet for å høre’Betydning og bruk
Eksempel
- la alle stridigheter opphøre;
- da hun forsvant, opphørte alt som var trygt