Bokmålsordboka
kveile
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kveile | kveiler | kveila | har kveila | kveil! |
| kveilet | har kveilet | |||
| kveilte | har kveilt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kveila + substantiv | kveila + substantiv | den/det kveila + substantiv | kveila + substantiv | kveilende |
| kveilet + substantiv | kveilet + substantiv | den/det kveilede + substantiv | kveilede + substantiv | |
| den/det kveilete + substantiv | kveilete + substantiv | |||
| kveilt + substantiv | kveilt + substantiv | den/det kveilte + substantiv | kveilte + substantiv | |
Betydning og bruk
lage kveiler;
legge i kveiler
Eksempel
- kveile opp et tau
Faste uttrykk
- kveile seg sammenom dyr eller menneske: krølle seg sammen