Bokmålsordboka
konjugere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å konjugere | konjugerer | konjugerte | har konjugert | konjuger! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| konjugert + substantiv | konjugert + substantiv | den/det konjugerte + substantiv | konjugerte + substantiv | konjugerende |
Opphav
fra latin ‘binde sammen’Betydning og bruk
- i grammatikk: bøye et verb;jamfør deklinere
- i biologi: pare ved konjugasjon (2)
- i matematikk: høre sammen;jamfør konjugert