Bokmålsordboka
kalkun
substantiv hankjønn
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
en kalkun | kalkunen | kalkuner | kalkunene |
Opphav
av nederlandsk kalkoen, av kalkoense haan ‘hane fra Calicut’, ut fra den tro at Amerika var en del av India; i betydingen ‘mislykket film’ etter engelsk turkey ‘kalkun’ med betydning ‘fiasko, flop’, trolig fordi kalkunen ikke kan flyBetydning og bruk
- opprinnelig amerikansk hønsefugl med stor vifteformet hale;Meleagris gallopavo
- kjøtt av kalkun (1)
Eksempel
- spise kalkun på julaften
- pretensiøs, men totalt mislykket film