Bokmålsordboka
juble
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å juble | jubler | jubla | har jubla | jubl!juble! |
| jublet | har jublet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| jubla + substantiv | jubla + substantiv | den/det jubla + substantiv | jubla + substantiv | jublende |
| jublet + substantiv | jublet + substantiv | den/det jublede + substantiv | jublede + substantiv | |
| den/det jublete + substantiv | jublete + substantiv | |||
Opphav
gjennom tysk jubeln, av jubilieren og middelalderlatin jubilare, fra latin jubilum ‘rop, huiing fra gjeterne’; jamfør jubelBetydning og bruk
rope og synge av glede
Eksempel
- spillerne jublet over seieren;
- juble av glede
- brukt som adjektiv
- bli møtt av en jublende folkemengde
- brukt som adverb
- være jublende glad