Bokmålsordboka
indusere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å indusere | induserer | induserte | har indusert | induser! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| indusert + substantiv | indusert + substantiv | den/det induserte + substantiv | induserte + substantiv | induserende |
Opphav
fra latin , av in ‘i, på’ og ducere ‘føre, lede’Betydning og bruk
- slutte (5) ved induksjon (1);motsatt dedusere
- i fysikk: framkalle elektrisk spenning eller magnetisme ved induksjon (2)
- i biologi: framkalle eller stimulere endring eller reaksjon
Eksempel
- indusere en fødsel