Bokmålsordboka
imperativ 1
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en imperativ | imperativen | imperativer | imperativene |
Opphav
fra middelalderlatin; av latin imperare ‘befale, byde’Betydning og bruk
- verbalkategori som uttrykker en oppfordring, et påbud eller en befaling
- verb som er bøyd i imperativ (1, 1)
Eksempel
- ‘les’ og ‘kjør’ er imperativer