Bokmålsordboka
hertug
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en hertug | hertugen | hertuger | hertugene |
Opphav
norrønt hertogi, av lavtysk hertoch; av hær opprinnelig ‘hærfører’Betydning og bruk
- (tittel for) adelsmann med høyeste rang
Eksempel
- hertugen og hertuginnen av Cambridge
- om eldre forhold: hærfører, stammehøvding;høy vasall (1)