Bokmålsordboka
fullbyrde
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å fullbyrde | fullbyrder | fullbyrda | har fullbyrda | fullbyrd! |
| fullbyrdet | har fullbyrdet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| fullbyrda + substantiv | fullbyrda + substantiv | den/det fullbyrda + substantiv | fullbyrda + substantiv | fullbyrdende |
| fullbyrdet + substantiv | fullbyrdet + substantiv | den/det fullbyrdede + substantiv | fullbyrdede + substantiv | |
| den/det fullbyrdete + substantiv | fullbyrdete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk sisteleddet; beslektet med bære (1Betydning og bruk
- fullføre, sette i verk, eksekvere
Eksempel
- fullbyrde dommen, straffen
- som adjektiv i perfektum partisipp:
Eksempel
- fullbyrdet voldtekt