Bokmålsordboka
anerkjennelse
substantiv hankjønn
anerkjenning
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en anerkjennelse | anerkjennelsen | anerkjennelser | anerkjennelsene |
| en anerkjenning | anerkjenningen | anerkjenninger | anerkjenningene | |
| hunkjønn | ei/en anerkjenning | anerkjenninga | ||
Opphav
av anerkjenneBetydning og bruk
- det å anerkjenne noe;forståelse, aksept, samtykke (2
Eksempel
- anerkjennelse av norsk tegnspråk som eget språk