Artikkelside

Bokmålsordboka

forsone

verb

Bøyingstabell for dette verbet
infinitiv	presens	preteritum	presens perfektum	imperativ
å forsone	forsoner	forsona	har forsona	forson!
		forsonet	har forsonet
		forsonet	har forsonet
		forsonte	har forsont

Bøyingstabell for dette verbet (partisippformer)
perfektum partisipp				presens partisipp
hankjønn / hunkjønn	intetkjønn	bestemt form	flertall	presens partisipp
forsona + substantiv	forsona + substantiv	den/det forsona + substantiv	forsona + substantiv	forsonende
forsonet + substantiv	forsonet + substantiv	den/det forsonede + substantiv	forsonede + substantiv
forsonet + substantiv	forsonet + substantiv	den/det forsonete + substantiv	forsonete + substantiv
forsont + substantiv	forsont + substantiv	den/det forsonte + substantiv	forsonte + substantiv

Opphav

fra lavtysk; av for- ( og sone (

Betydning og bruk

bli enige, komme overens;

Eksempel

ektefellene ble forsonet;
forsones med søsknene sine

brukt som adjektiv:
- holde et forsonende innlegg;
- en forsonende samtale

Faste uttrykk

forsone seg med
slå seg til ro med;
avfinne seg med, akseptere
forsone seg med skjebnen sin