Bokmålsordboka
forlove
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forlove | forlover | forlova | har forlova | forlov! |
| forlovet | har forlovet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forlova + substantiv | forlova + substantiv | den/det forlova + substantiv | forlova + substantiv | forlovende |
| forlovet + substantiv | forlovet + substantiv | den/det forlovede + substantiv | forlovede + substantiv | |
| den/det forlovete + substantiv | forlovete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk ‘love høytidelig’; av for- (2Faste uttrykk
- forlove seg
- avtale ekteskap
- de forlovet seg på fjellet;
- det har vært forlovet i over et år
- love for mye
- nå har jeg nok forlovet meg