Bokmålsordboka
forkomme
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å forkomme | forkommer | forkom | har forkommet | forkom! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
forkommen + substantivforkommet + substantiv | forkommet + substantiv | den/det forkomne + substantiv | forkomne + substantiv | forkommende |
Opphav
fra lavtysk; av for- (2Betydning og bruk
- bli ødelagt;gå tapt
- bli forkommen eller utmattet;gå til grunne
Eksempel
- forkommes av nød og elendighet;
- hun holdt på å forkomme av sult