Bokmålsordboka
forføye
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forføye | forføyer | forføya | har forføya | forføy! |
| forføyde | har forføyd | |||
| forføyet | har forføyet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forføya + substantiv | forføya + substantiv | den/det forføya + substantiv | forføya + substantiv | forføyende |
| forføyd + substantiv | forføyd + substantiv | den/det forføyde + substantiv | forføyde + substantiv | |
| forføyet + substantiv | forføyet + substantiv | den/det forføyede + substantiv | forføyede + substantiv | |
| den/det forføyete + substantiv | forføyete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk; av for- (2Betydning og bruk
Eksempel
- forføye over noe