Bokmålsordboka
flakke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å flakke | flakker | flakka | har flakka | flakk! |
| flakket | har flakket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| flakka + substantiv | flakka + substantiv | den/det flakka + substantiv | flakka + substantiv | flakkende |
| flakket + substantiv | flakket + substantiv | den/det flakkede + substantiv | flakkede + substantiv | |
| den/det flakkete + substantiv | flakkete + substantiv | |||
Opphav
norrønt flakka; beslektet med flagreBetydning og bruk
- dra hvileløst fra sted til sted uten noe bestemt mål;
Eksempel
- flakke omkring
- bevege seg urolig
Eksempel
- lyset flakket;
- flakke med blikket
- brukt som adjektiv
- et flakkende blikk