Bokmålsordboka
-feldig
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| -feldig | -feldig | -feldige | -feldige |
Opphav
fra lavtysk, norrønt feldr ‘beskaffen’; av falle (2Betydning og bruk
etterledd i adjektiv som beskriver en tilstand;
i ord som avfeldig, drikkfeldig og lemfeldig