Bokmålsordboka
turfølge
substantiv intetkjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| et turfølge | turfølget | turfølger | turfølgaturfølgene |
Betydning og bruk
gruppe som går eller reiser på en (lengre) tur (1, 2) sammen
Eksempel
- et turfølge på seks personer;
- turfølget ble meldt savnet