Bokmålsordboka
særrettighet
substantiv hunkjønn eller hankjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en særrettighet | særrettigheten | særrettigheter | særrettighetene |
| hunkjønn | ei/en særrettighet | særrettigheta | ||
Betydning og bruk
rett (2, 1) en har foran andre (for en person eller gruppe);