Bokmålsordboka
dimisjon
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en dimisjon | dimisjonen | dimisjoner | dimisjonene |
Opphav
fra latin; av dimittereBetydning og bruk
det å dimittere (1) eller bli dimittert
Eksempel
- antallet arbeidsledige etter dimisjon økte