Bokmålsordboka
dimittere
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å dimittere | dimitterer | dimitterte | har dimittert | dimitter! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
dimittert + substantiv | dimittert + substantiv | den/det dimitterte + substantiv | dimitterte + substantiv | dimitterende |
Opphav
av latin di- og mittere ‘sende’; jamfør di- (2Betydning og bruk
- gi fri etter avsluttet militærtjeneste
Eksempel
- soldaten ble dimittert
- sende hjem;slippe fri
Eksempel
- bli dimittert fra legevakten;
- de arresterte ble dimittert etter avhøret