grunn 1
substantiv hankjønn
Opphav
samanfall av norrønt grunnr m ‘botn’ og grunn n ‘grunne’ og grund f ‘mark’;Tyding og bruk
- jordeigedom, jord(veg), landområde
Døme
- (måtte) gå frå gard og grunn – gå fallitt;
- jakte på annan manns grunn;
- avstå grunn til kommunen
- (art av) fast berg, fjell
Døme
- grunn av gneis
Døme
- gå, stå, sitje på grunn – fast i botnen;
- trekkje båten av grunnen – laus frå botnen;
- gå til grunns el. grunne – søkke; overf: øydeleggjast, fortapast;
- riket, alkoholikaren gjekk til grunne
Døme
- grave, støype grunn til eit hus;
- huset brann ned til grunnen;
- byggje på solid grunn;
- byggje opp, starte (noko) frå grunnen – frå byrjinga;
- granske noko frå grunnen av;
- leggje grunnen til eit arbeid – grunnlaget;
- leggje noko til grunn (for meining, standpunkt, avgjerd)
- i faste uttrykk
Faste uttrykk
- av den grunnderfor
- fast grunn under føtenepå landjorda; ein trygg stad, eit visst utgangspunkt
- i grunneneigenleg, alt i alt (er eg godt fornøgd)
- nå grunnennå botnen
- på grunn avsom følgje av; forkorta pga.
- brua er stengd på grunn av uvêret
- rå grunnenvere herre aleine
- ta grunnnå botnen