Nynorskordboka
ærekrenkje, ærekrenke
ærekrenkja, ærekrenka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ærekrenkaå ærekrenke | ærekrenker | ærekrenkte | har ærekrenkt | ærekrenk! |
| å ærekrenkjaå ærekrenkje | ærekrenkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| ærekrenkt + substantiv | ærekrenkt + substantiv | den/det ærekrenkte + substantiv | ærekrenkte + substantiv | ærekrenkande |
| ærekrenkjande | ||||
Tyding og bruk
krenkje ærekjensla til nokon gjennom ord eller handling;
Døme
- føle seg ærekrenkt
- brukt som adjektiv:
- kome med ærekrenkjande påstandar