Artikkelside

Nynorskordboka

bløyte 1

substantiv hokjønn

Bøyningstabell for dette substantivet
eintal		fleirtal
ubunden form	bunden form	ubunden form	bunden form
ei bløyte	bløyta	bløyter	bløytene

Opphav

norrønt bleyta, av blautr; jamfør blaut

Tyding og bruk

utbløyting;
blot (1;
òg: striregn
Døme
- vere ute i snø og uvêr og bløyte
- - rotbløyte
  - vårbløyte
våt jord eller stad;
snøslaps
Døme
- ein veg som er plaga med bløyte om våren