Nynorskordboka
rygge, ryggje
rygga, ryggja
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ryggaå rygge | ryggar | rygga | har rygga | rygg!rygga!rygge! |
| rygger | rygde | har rygd | rygg! | |
| har rygt | ||||
| å ryggjaå ryggje | ryggjer | har rygd | ||
| har rygt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| rygga + substantiv | rygga + substantiv | den/det rygga + substantiv | rygga + substantiv | ryggande |
| rygd + substantiv | rygd + substantiv | den/det rygde + substantiv | rygde + substantiv | |
| rygt + substantiv | ||||
| rygd + substantiv | ryggjande | |||
| rygt + substantiv | ||||
Opphav
av ryggTyding og bruk
- flytte seg baklengs;
Døme
- ho rygde da ho såg elgen
- få til å gå eller køyre baklengs
Døme
- ho rygde bilen inn i garasjen
Faste uttrykk
- rygge tilbakeikkje våge å gje seg i kast med;
vike for- dei rygger tilbake for ansvar;
- han rygde tilbake for tanken på å nytte makt