Nynorskordboka
orientere
orientera
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å orienteraå orientere | orienterer | orienterte | har orientert | orienter! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
orientert + substantiv | orientert + substantiv | den/det orienterte + substantiv | orienterte + substantiv | orienterande |
Opphav
frå fransk , opphavleg ‘byggje (kyrkje) med fasade mot aust’; jamfør orientTyding og bruk
- plassere eller vende i ei viss lei
Døme
- husa er orienterte nord–sør;
- orientere kartet
- i landmåling: teikne himmelretningane inn på kart
- drive med orientering (4);vere med i orienteringsløp
Faste uttrykk
- orientere seg
- finne ut kvar ein er
- terrenget er vanskeleg å orientere seg i;
- dei brukte kart og kompass for å orientere seg
- finne seg til rette;
setje seg inn i;
få oversyn over hovuddraga- det er eit stort materiale å orientere seg i;
- det er vanskeleg å orientere seg på nettsida
- vende merksemd, interesse eller sympati i ei viss retning
- partiet orienterer seg meir mot høgresida i politikken;
- ho orienterte seg mot katolisismen