Nynorskordboka
erkjenne
erkjenna
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å erkjennaå erkjenne | erkjenner | erkjende | har erkjent | erkjenn! |
| erkjente |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| erkjend + substantiv | erkjent + substantiv | den/det erkjende + substantiv | erkjende + substantiv | erkjennande |
| erkjent + substantiv | den/det erkjente + substantiv | erkjente + substantiv | ||
Opphav
frå tyskTyding og bruk
- kome fram til sikker kunnskap om;
Døme
- erkjenne verda ved hjelp av språket
- vedgå, tilstå
Døme
- erkjenne feilen sin;
- den tiltalte erkjente straffskuld