Bokmålsordboka
bråke 1
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å bråke | bråker | bråka | har bråka | bråk! |
| bråket | har bråket | |||
| bråkte | har bråkt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| bråka + substantiv | bråka + substantiv | den/det bråka + substantiv | bråka + substantiv | bråkende |
| bråket + substantiv | bråket + substantiv | den/det bråkede + substantiv | bråkede + substantiv | |
| den/det bråkete + substantiv | bråkete + substantiv | |||
| bråkt + substantiv | bråkt + substantiv | den/det bråkte + substantiv | bråkte + substantiv | |
Opphav
fra lavtyskBetydning og bruk
bryte sund agner av lin eller hamp på bråk (1