Bokmålsordboka
utmatting 2
substantiv hunkjønn eller hankjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en utmatting | utmattingen | utmattinger | utmattingene |
| hunkjønn | ei/en utmatting | utmattinga | ||
Betydning og bruk
det å svekke eller være svekket på grunn av hard påkjenning;
jamfør utmatte (2)
Eksempel
- bruddet i stanga skyldtes utmatting;
- bærebjelken har fått sprekker grunnet utmatting og slitasje
- i ord som
- utmattingsbrudd
- utmattingssprekk