Bokmålsordboka
tilsnakke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å tilsnakke | tilsnakker | tilsnakka | har tilsnakka | tilsnakk! |
| tilsnakket | har tilsnakket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| tilsnakka + substantiv | tilsnakka + substantiv | den/det tilsnakka + substantiv | tilsnakka + substantiv | tilsnakkende |
| tilsnakket + substantiv | tilsnakket + substantiv | den/det tilsnakkede + substantiv | tilsnakkede + substantiv | |
| den/det tilsnakkete + substantiv | tilsnakkete + substantiv | |||
Betydning og bruk
- mest i perfektum partisipp: henvende seg til noen (i tvilsomt ærend)
Eksempel
- piken ble tilsnakket av en fremmed mann
- irettesette, gi en advarsel
Eksempel
- spilleren ble tilsnakket av dommeren
- i presens partisipp:
Eksempel
- hun er ikke tilsnakkende i dag – ikke til å snakke til, sur