Bokmålsordboka
bikke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å bikke | bikker | bikka | har bikka | bikk! |
| bikket | har bikket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| bikka + substantiv | bikka + substantiv | den/det bikka + substantiv | bikka + substantiv | bikkende |
| bikket + substantiv | bikket + substantiv | den/det bikkede + substantiv | bikkede + substantiv | |
| den/det bikkete + substantiv | bikkete + substantiv | |||
Opphav
norrønt bikkja ‘få til å falle, velte’Betydning og bruk
- få til å vippe;velte over på siden
Eksempel
- bikke en stein på plass med et spett
Eksempel
- bilen bikket over ende
- passere
Eksempel
- de har bikket 50 millioner i omsetning;
- han har bikket 80 år
Faste uttrykk
- bikke overbli for mye
- det kan bikke over for alle
- bikke over iendre seg til
- typetegningen bikker over i parodien