Bokmålsordboka
stankelbein, stankelben
substantiv hankjønn eller intetkjønn
kjønn | entall | flertall | ||
---|---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
hankjønn | en stankelbein | stankelbeinen | stankelbein | stankelbeinene |
en stankelben | stankelbenen | stankelben | stankelbenene | |
intetkjønn | et stankelbein | stankelbeinet | stankelbein | stankelbeinastankelbeinene |
et stankelben | stankelbenet | stankelben | stankelbenastankelbenene |
Opphav
trolig av danske dialekter stankle ‘gå ustøtt’Betydning og bruk
langbeint, stor mygg, Tipulidae