Bokmålsordboka
medkjemper
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en medkjemper | medkjemperen | medkjempere | medkjemperne |
Opphav
fra tysk; av med (2Betydning og bruk
person som kjemper sammen med en;
motsatt motstander