Bokmålsordboka
humre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å humre | humrer | humra | har humra | humr!humre! |
| humret | har humret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| humra + substantiv | humra + substantiv | den/det humra + substantiv | humra + substantiv | humrende |
| humret + substantiv | humret + substantiv | den/det humrede + substantiv | humrede + substantiv | |
| den/det humrete + substantiv | humrete + substantiv | |||
Opphav
beslektet med humle (1Betydning og bruk
- om hest: knegge dempet med lukket munn
Eksempel
- hestene humret mot oss da vi kom i stalldøra
- om folk: le dempet
Eksempel
- karene humrer og ler