Bokmålsordboka
herske
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å herske | hersker | herska | har herska | hersk! |
| hersket | har hersket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| herska + substantiv | herska + substantiv | den/det herska + substantiv | herska + substantiv | herskende |
| hersket + substantiv | hersket + substantiv | den/det herskede + substantiv | herskede + substantiv | |
| den/det herskete + substantiv | herskete + substantiv | |||
Opphav
av lavtysk herschen; beslektet med herre (1Betydning og bruk
- utøve makt;rå (5, 1), regjere, styre
Eksempel
- romerne hersket over et stort rike
- brukt som adjektiv
- de herskende klasser
- være rådende, være til stede, dominere
Eksempel
- det hersket ro og orden i byen
- brukt som adjektiv
- den herskende vindretningen på stedet