Bokmålsordboka
forskyve
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forskyve | forskyver | forskjøvforskøyv | har forskjøvet | forskyv! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forskjøven + substantivforskjøvet + substantiv | forskjøvet + substantiv | den/det forskjøvne + substantiv | forskjøvne + substantiv | forskyvende |
Opphav
fra tysk; av for- (2Betydning og bruk
endre posisjon for;
Eksempel
- lasten har forskjøvet seg;
- forskyve tidspunktet