Bokmålsordboka
forpurre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forpurre | forpurrer | forpurra | har forpurra | forpurr! |
| forpurret | har forpurret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forpurra + substantiv | forpurra + substantiv | den/det forpurra + substantiv | forpurra + substantiv | forpurrende |
| forpurret + substantiv | forpurret + substantiv | den/det forpurrede + substantiv | forpurrede + substantiv | |
| den/det forpurrete + substantiv | forpurrete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk ‘stappe til’; av for- (2Betydning og bruk
hindre at noe blir utført eller finner sted
Eksempel
- det forpurrer planene mine;
- forpurre hele opplegget