Bokmålsordboka
forhøre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forhøre | forhører | forhørte | har forhørt | forhør! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forhørt + substantiv | forhørt + substantiv | den/det forhørte + substantiv | forhørte + substantiv | forhørende |
Opphav
fra lavtysk eller tysk; av for- (2Betydning og bruk
ta opp politiforklaring eller forklaring i retten av;
spørre ut, eksaminere
Eksempel
- forhøre en mistenkt
Faste uttrykk
- forhøre segspørre seg for;
skaffe seg greie på- forhøre seg om Munch-maleriet;
- forhøre seg med it-avdelingen om det nye systemet