Bokmålsordboka
dundre 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dundre | dundrer | dundra | har dundra | dundr!dundre! |
| dundret | har dundret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| dundra + substantiv | dundra + substantiv | den/det dundra + substantiv | dundra + substantiv | dundrende |
| dundret + substantiv | dundret + substantiv | den/det dundrede + substantiv | dundrede + substantiv | |
| den/det dundrete + substantiv | dundrete + substantiv | |||
Opphav
trolig av lavtysk dunnern ‘tordne’Betydning og bruk
- lage en buldrende lyd;
Eksempel
- tordenen dundret;
- toget dundret forbi;
- dundre på døra
- slå, støte eller sparke hardt uten at det lager sterk lyd;
Eksempel
- hun dundret ballen i nettet;
- dundre inn et skikkelig slag
Faste uttrykk
- dundre løsfyre løs; ta ordet, spørre i vei
- hun dundret løs på politikeren