Bokmålsordboka
dukk
substantiv hankjønn eller intetkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en dukk | dukken | dukker | dukkene |
| intetkjønn | et dukk | dukket | dukk | dukkadukkene |
Opphav
av dukke (2Betydning og bruk
det å dukke (2, 2);
Eksempel
- han hev etter pusten mellom hvert dukk
Faste uttrykk
- gå dukkenbukke under;
gå til grunne;
gå konkurs (1- risikere å gå dukken;
- bedriften gikk dukken