ord som kan bøyes i tid (tempus) og fungere som verbal (1I), og som oftest betegner en handling, tilstand eller tilstandsendring
Eksempel
‘skrive’ er et verb;
verbets tider;
transitive og intransitive verb
Faste uttrykk
durativt verb
verb som uttrykker at verbalhandlingen varer ved
‘å holde’ er et durativt verb
løst sammensatt verb
verb der partikkel (2) og verb skrives hver for seg, for eksempel ‘slå av’ til forskjell fra ‘avslå’
refleksivt verb
verb der subjektet i setningen retter handlingen mot seg selv, for eksempel i uttrykkene ‘hun giftet seg’, ‘de skyndte seg’, ‘vi samler oss’, ‘du undrer deg’
resiprokt verb
verb med endelse ‘-s’ som betegner en handling som inkluderer to eller flere
verbene ‘slåss’ og ‘møtes’ er resiproke verb
sterke verb
i germanske språk: verb som danner preteritum uten bøyningsendelse, ofte med vokalendring i rotstavingen; til forskjell frasvake verb
'grine' og 'bite' er eksempler på sterke verb
svake verb
verb som får bøyingsendelse i preteritum; til forskjell frasterke verb
i grammatikk: setningsledd som gjev ein karakteristikk av eit subjekt eller objekt med hjelp av eit verb som er usjølvstendig eller har (meir eller mindre) avbleikt tyding
Døme
subjektspredikativ;
objektspredikativ;
i «huset er stort» er «stort» eit fast predikativ – eit predikativ med så fast tilknyting at utsegna lett blir ugrammatisk og meininga mykje endra dersom ein fjernar det;
i «han vart med på dugnaden uspurd» er «uspurd» eit fritt predikativ – eit predikativ som er lausare knytt til utsegna, og som kan stå på fleire stader i setninga enn eit fast predikativ; før oftast kalla: adverbial apposisjon