skrin
substantiv inkjekjønn
Opphav
norrønt skrín; av latin scrinium, opphavleg ‘rund behaldar’Tyding og bruk
- lita kiste (1)
- som etterledd i ord som
- ferdaskrin
- pengeskrin
- smykkeskrin
- syskrin
- om romersk-katolske forhold: prydd kiste til å gøyme lik av helgenar eller andre relikviar i